Veien frem til å få han godkjent som ettersøkshund
Allerede når Neo bare var noen uker gammel startet vi med trening for å få han godkjent som ettersøkshund. De første sporene jeg la ut var veldig korte og jeg la de alltid med vinden, slik at han ikke skulle gå på overvær. Gleden var stor for både hund og eier, da han etter noen runder med trening inne, hadde funnet frem i sitt første ettersøk, helt uten hjelp.
Jeg la mer krevende spor etter hvert som han utviklet seg og han gikk fine lange spor lenge før han var blitt 1år.Vi har også fått anledning til å gå ettersøk på ordentlig, når et rådyr har gått noen meter før det har lagt seg etter skudd i bukkejakta. Da er det full fokus på skuddplassen og det virker nesten som han synes dette med ettersøk er like moro som jakt. Han viser en litt annen form for glede, ikke den vanlige «hopp og sprett» som han har når vi er på jakt, men han logrer mer er utålmodig når jeg er for treg. Det er nok den største utfordringen vi har, dette med at han kan bli for ivrig, men her kommer jo hundefører inn så jeg får vel trene på dette, slik at jeg klarer holde han i rolig tempo uten at jeg forstyrrer han i sitt arbeid.
Treningen for 2007
er i gang og han viser flotte takter. Han er spornøye, bruker nesa i bakken nesten hele tiden og han slår ring når han får tap. Jeg har med vilje laget noen spor med lengre opphold av blod, samt jeg har også «hoppet» ned flere bratte skrenter, hvor det er minimalt med lukt etter meg, men jeg klarer ikke lure han.Når han får tap vises det raskt, for da er hode oppe og han snur på flekken og slår en ring tilbake mot sporet han hadde. Da bruker han som regel finne tilbake til sporet, men de gangene jeg har gjort det for vanskelig(trodde jeg da), så slår han bare en ny ring og denne gangen blir det litt større felt han søker av.
Han viser fine egenskaper synes jeg, men så langt har kun jeg lagt ut spor for han, så det kan jo være at han følger min lukt.Det skal vi nå finne ut av, siden en kompis av meg har tilbud seg å legge ut spor for han. Dette blodsporet ser jeg frem til, for her blir det nok langt mer krevende for meg, siden jeg ikke vet noe om hvor sporet går. Men jeg lærte noe som jeg både er blitt fortalt og som jeg har lest og som jeg tydeligvis har fått med meg; STOL ALLTID PÅ HUNDEN!
Årets første treningstur
Første blodspor i 2007 gikk vi for et par dager siden.
Han viste så bra takter sist sesong, så jeg tenkte å gi ham litt ekstra denne gangen. Det ble et spor på ca300m og det var ganske krevende terreng, i alle fall for meg, frem til vi kom opp på høyden. Sporet startet med en «skuddplass» hvor det var litt ekstra med blod, samt et par små biter med fiskepudding. Så fortsatte sporet med blod drypp hver annen meter og jeg la inn et opphold på ca 10m uten blod. Sporet ble også lagt innom en sti som er flittig i bruk av turgåere med sine hunder, samt et og annet rådyr krysser nok også denne stien. Mot slutten var det en 90 graders vinkel, så det var ikke noen lett start for han.
Etter flere timer med venting på at sporet skulle modnes litt, gikk vi i gang. De første 3-4 meter etter «skuddplassen» var han nok litt overivrig, for han brukte ikke nesa og gikk rett av sporet, men han slo en ring tilbake og fant sporet uten min hjelp.
Neo fulgte så sporet og han tok dette langt enklere enn meg. Jeg merket han syntes dette var veldig moro, for han trakk enormt i lina, så jeg måtte bremse han et par tre ganger.
Første testen ble dette oppholdet med blod på ca 10m og det fikset han helt fint. Jeg så at hode ble løftet litt fra bakken og han søkte til sidene for å finne ut av hvor dette førte.
Da vi endelig kom oss opp på toppen hadde jeg null pust og ca 20cm med line, for dette var ingen utfordring for Neo, mens jeg hadde nok med å puste. Jeg måtte holde han litt igjen i lina for han ble mer og mer gira, men etter noen meter fikk han roet seg litt og jeg kunne puste normalt igjen.
Det viste seg å være veldig lurt å la han gå som han ville, for i skumringen tok jeg feil, vi hadde ikke gått av sporet, for det gikk av stien ca 25m lenger fremme, det så jeg når vi kom dit. Det var lett å se at jeg tok feil, for Neo fulgte bloddråpene slik han skulle. Tenk i denne skogen er jeg født og oppvokst og så klarer jeg å ta feil? Jaja, til mitt forsvar så var det jo ingen sti av stien vi gikk på, så det var jo kratt, men jeg hadde jo gått der kun få timer tidligere. Neo gikk av stien, uten tegn til å være forvirret, slik som sin eier var, han holdt nesa nesten konstant i bakken og han gikk rett mot målet. Når han endelig kom frem til enden på sporet var det mye god fiskepudding som lå der og ventet. Han spiste opp alt sammen og tittet på meg som om det skulle skje noe mer. Han hadde ikke tenkt å gi seg, ikke ennå i alle fall…
Her venter han et stykke unna «skuddplassen»
Litt utredning av «skuddplassen»
Her er vi snart halvveis opp en fjellside
Her nærmer vi oss toppen, mangler bare de siste 30m.
Full konsentrasjon, han tok seg ikke tid til å se på fotografen en gang
Her nærmer han seg sporslutt
Fint med litt belønning på slutten. Det tar ikke lang tid for en Beagle å få i seg en halv fiskepudding.
